Skattejakt i kongens by

For å omskrive en klisje: det er ikke spesielt ubehagelig å være norsk vinkjøper i Danmark. I hvert fall ikke hvis du velger å styre dine skritt innom ærverdig vinhandler Kjær Sommerfeldt på adresse Gammel Mønt nr. 4.

Inn gjennom den standsmessige inngangsdør - man har kongelige kunder må vite - og du står i rommelig og høyloftet rom. Veggene består av dype trehyller som strekker seg helt til taket høyt der oppe, bugnende av gode kjøp fra gamle og nye verdener. Man får nesten følelsen av å stå i bunnen av en vintønne. Og rundt på gulvene står nettopp det – eiketønner som har lokket stablet fullt av flasker med ekstra gode kjøp: australske ta 3/betal for 2, friske franske landviner, frekke super-Toscanere. Baroloer fra mormors tid og Beaujolaiser fra i fjor. En velutrustet og stemningsfull butikk, javisst.

Men det som virkelig skal dra deg dit, er at de har et helt ekte og (litt) hemmelig Skattekammer!


Kjellerperler
Gå gjennom butikklokalet, ned trappa, sving 180 grader mot venstre: foran deg troner en tykk halvsirkelformet glassvegg. Innenfor ser du stabler med trekasser med navnetrekkene til berømte Chateauer: Margaux, Haut-Brion, Mouton Rothschild, Lynch Bages. Bedre dråper har kanskje aldri blitt laget.

Gjennom glassdøra, og du befinner deg i det perfekt tempererte mursteinsrommet. Reoler med nedstøvede skjønnheter fra områdene som lager verdens beste vin. Smith Haut Lafite. Pichon Lalande. Gevry-Chambertin, Mersault, Cote Rotie. Det er fylt av funklende perler - viner som butikken selger på vegne av privatpersoner, som er plukket opp av dødsbo og kanskje skaffet på auksjon andre steder. Bordeaux og Burgund dominerer. Dette er et fantastisk sted å lete etter gamle Bordeauxårganger.

Risikosport?
"Skatkammervine sælges "købt som beset", vinen ikke kan byttes eller tages retur, ved eventuelle fejl" er beskjeden fra skattekammerherrene i Gammel Mønt denne dag. Nuvel, et lite blaff av risiko skal vi alltids tåle. Vinsamling blir neppe gastronomiens svar på strikkhopp likevel.

Ikke for russerus
Jeg kan ikke nekte for at jeg håper at mine barn en dag skal se gleden og spenningen i vinenes verden. Kvalitetene Og som et første skritt i den verden, skal de som 18-åringer få smake dråper fra sin årgang. Min egen ”Holy Quest” denne gang var altså å finne noen gode Bordeaux fra årgang 2002. Jeg landet på noen flasker Ch. Clerc Milon '02 fra Pauillac, som da altså skal åpnes og serveres min datter om bare halvannet decennium.


Og skulle denne kommende edle representant for MosseRussen 2020 mot formodning ikke ha innsett det givende i å bruke tjue minutter pr. munnfull. Well, far skal nok finne en løsning så vi får tømt flaskene. Det blir nok en ordnings.

(Bildene i artikkelen er hentet fra Kjær Sommerfeldts hjemmeside, med tillatelse fra samme.)

Hvor er gresset grønnest, sånn egentlig?

Mye gress eller lite gress? En vanlig problemstilling for oss som bor på landet. Men nå satt jeg i en funkis mursteinsbygning på Torshov, og foran meg sto et vinglass av ukjent opphav.

Så tør jeg endelig å snakke om det: eksamen som jeg hadde i WSET Advanced i slutten av mars. Jeg tør, eller må, fordi jeg endelig har fått sensuren.

WSET står for Wine and Spirit Education Trust, og er en internasjonal vinutdannelse. Den er delt inn i nivåer som bygger på hverandre. I Norge er det Kulinarisk Akademi i Oslo som holder kursene. Begynnernivået heter finurlig nok Intermediate, og er tålig grei skuring. Neste nivå, Advanced, var det jeg nå strevde med. Etter det kommer Diploma, som polsjef Kai G. Henriksen og underdirektørene hans har tatt. Og helt på topp er selveste Master of Wine, som pt. bare én nordmann, Vinforums Arne Ronold, innehar. Men vi var altså ikke helt der ennå…

Eksamen var todelt, i en blindsmakedel og en teoridel. Vi begynte med blindsmakingen – fint med en forfriskning før teorien, tenkte jeg. For deretter å fryse til idet den trivelige kursleder og kjendiskokk Ole Martin Alfsen trakk frem en karaffel med hvitt innhold. Au. Opplegget på denne blindsmakingen er at man skal gi en forholdsvis detaljert beskrivelse av vinens utseende, duft, smak, alkoholnivå, alder/ lagringsevne, kvalitet og prisklasse. Man krysser av i et skjema, og da bør man føle seg sikker på om fx. fargen er klar gul, medium gul eller gulblek. Og om det dufter sitron eller lime. Helt på slutten av smakekrysseskjemaet får man fire alternativer til svar på hva vinen kan være, og velger ett. Til sist må man anslå hvilken prisklasse det valgte svaret ligger i.

Vi fikk velge mellom Sauvignon Blanc fra New Zealand, tørr tysk riesling, italiensk Pinot Grigio (tror jeg det var) og californisk Chardonnay. Vinen jeg hadde fått i glasset, hadde helt klart farge, med litt tenking fant jeg at den var gul. Lys gul. Men lukt, nei… Eller, for å sitere barna mine, når jeg prøver å få dem til å lukte og beskrive: ”pappa, den lukter bare vin”. Jepp, det gjorde den. Svette i pannen nå. Hva lukter egentlig vin? Druer? Neinei, her er …hm… sitrusfrukt? Jepp, det er det. Krysse av. Og noe vegetativt. Gress? Joda, gress er med. Eller er det egentlig mer stikkelsbær? Stikkelsbærbusk? Epleskrell? Herre. Best å ta en slurk.

Det hjalp, for her var tydeligere tegn: knusktørr og stram, med høy syre, det er umiskjennelig. Dermed forsvant både italiensk og amerikansk alternativ ut bakveien. Men så sto jeg foran det eksistensielle spørsmål: mye eller lite gress? Mye gressduft ville si Sauvignon Blanc, mens lite gress betyr Riesling. Tenke, gruble, assosiere… Hvordan lukter det når jeg slår plenen hjemme? Nei, ikke sånn som dette. Altså: Lite gress, mye sitrus og mineraler, tørr riesling, rimelig prisklasse. Ferdig arbeid - skjema, fingre og tær krysset.

Så var det å rydde unna glass og spyttebakker, og erstatte skarpe neser med kvessede blyanter og skjerpet teoretisk hjernehalvdel.

Første del av teorieksamen var en multiple-choice. Multiple choice fra helvete. De som mener at sånne ”velg det rette alternativ” eksamener er grei skuring, kan ta seg et stev - detaljenivået som etterspørres er klamt som en tanteklem. Du bør for eksempel føle deg trygg på om vinstokkene i Bordeauxdistriktet Entre-Deux-Mers kan høstes med maskin eller må foregå manuelt. Eller om distriktet Hérault er mest kjent for å produsere Vins doux naturels eller Vin de pays. Er det Carneros i California eller Casablanca i Chile som er mest kjent for morgentåke mon tro? Og var det nå Pedro Ximénez eller Tinta National som var den mest dyrkede druen i Montilla-Moriles? Jadda.


Andre delen av teorien er spørsmål som skal besvares med lengre tekst. Smektende prosa forventes heldigvis ikke – eksamen foregår for sikkerhets skyld på engelsk - men noe meningsbærende og argumentativt skal det være:

For eksempel hva du vil anbefale til et brudepar som har laget seg en bryllupsmeny (forrett av kongereker, biff med stekte poteter og grønne bønner til hovedrett, og blåmuggost til dessert) og vil ha anbefaling på viner. Velg viner til rettene, beskriv de viktigste kjennetegnene ved dem, forklar hvorfor disse passer, og i hvilken prisklasse de ligger.

Eller hva med å velge fem viner fra området Australia/New Zealand, og beskrive dem med område/distrikt, drue, fruktstil (farge, duft, smak) og prisklasse. Vi fikk høfligst lov til å velge både røde og hvite, og fem forskjellige druetyper. Ok, Cabernet, Shiraz.. eh.. Sauvignon Blanc. Hva mer.. eh..? Jovisst, Pinot Noir, det driver også kiwiene med. Og australsk riesling. Fra Eden Valley. ”Eplevin fra Edens hage” er fortsatt en fin huskeregel der.

Tiden går fryktelig fort når man har mye på hjertet, og plutselig står en munter snauskalle foran meg: "15 minutt igjen, trenger du å spisse blyanten?" Alfsen holder frem en liten gilliotinelignende sak, og smiler oppmuntrende. Joda, det hjelper det også. Alt hjelper, og det er forbausende hvor mye som faller på plass når man ikke har tid til å tvile, men må sprutskrive: Når skal man skudd-beskjære, og hvorfor? Hva var nå forskjellen på maritimt og kontinentalt klima, og hvilke druer brukes i Oloroso sherry og Vintage port.

"Da er tiden ute, og vi stopper å skrive!" Alfsens hyggelige men ganske klare melding føles mest av alt som en lettelse. Punktum satt, nå får det briste eller hva som helst. Men hjertet synker i magen idet vi forlater instituttet: på
resepsjonsdisken har de satt frem står tomflaske-fasiten på vinen vi fikk i blindsmakingen:

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2007, New Zealand..


Etterord: tirsdag 25. mai, etter altfor mange uker neglebiting og emosjonell ekspressheistilværelse, kan jeg ringe trivelige Celine Vannson på instituttet. Sensur: "pass with distinction" på teorien, "pass" på blindsmakingen. Jeg sto altså! Hahahaha!

Fuktig løpetid i Berlin

"For being athletes, you guys sure drink a lot…" En ærlig kelner fikk stoppet våre fredagsmuntre munner, både fra mer berlinsk øl inn, og mer norsk selvskryt ut. Isteden ble det hjem i buan for skjønnhetssøvn, og opplading til lørdagens scedule: sightseeing, gaver til kone&barn, og ikke minst noe pent til vinkjelleren!

Hovedårsaken til vårt opphold i byen var at vi på søndagen skulle delta i Berlin BIG 25 – et fantasisk 25 000 meter langt gateløp med start og mål på historiske Olympia stadion, og rute gjennom hele bysentrum (langs begge sider av Tiergarten, opp Unter den Linden, gjennom Brandenburger Tor osv.) Skal du delta i bare ett internasjonalt langløp, og synes New York er litt langt hjemmefra, så vurdér dette!

I alle fall – det vi ikke rakk å tylle i oss av fluider på fredagen, burde vi definitivt ikke prøve å rekke på lørdagen, mindre enn 24 timer til startskudd. Dermed ble det tørrlagt shopping, og tenk – berlinerne liker å gå i butikker lørdag formiddag de også. Skulle du ha sett! Det var stinn brakke og 17.maiaktig folkekaos og fullt overalt der fullt kunne være. Så istedenfor å tråle og tråkke byen på kryss og tverke, brukte vi opp all tilmålt vintid ett sted – KaDeWe. Kaufhaus des Westens. Den kommersielle dronning i pre-murfallets Vest-Berlin, og tilsvarende torn i øyet på lederne for byens østre halvdel, der folk sto i kø for å kjøpe rabatterte suppeøser i hardplast.

Og apropos kø, det var det altså litt av på denne lørdag også. Men vi var blitt fortalt at hele sjette etasje i dette herlige handelshuset var satt av til ganeprising, så da var det bare å telle rulletrapper. Og idet den mekaniske trappa spyttet meg ut for 6. gang: oi! En gigantisk, labyrintisk maurtue av folk og fe, fennikel, fjærkre og feta. I sikkert tjue minutter surret jeg rundt på leting etter vinavdelingen, det sier litt om størrelsen (og litt om meg). Jeg måtte stålsette meg forbi timeterlange kjøledisker med velhengt kjøtt, duftende fuglevilt, gapende fisk, glinsende skalldyr og underlige bløtdyr. Digre glassdisker fylt opp med oster – bløte, harde, stinkende, hårete, i olje og tredd på tannpirkere – litt flere enn du klarer å forestille deg. Uendelige hyllemeter med sort balsamicoeddik, blanke oljer, mørk kraft, supper, sopper, sauser. Monumentale stabler med fersk lys loff, svart rugbrød, krydrede brytebrød, rundstykker små som egg og store som pannekaker.

Men hvor pokker gjemmer de vinene sine? Endelig. Rundt et hjørne, bak en kjøledisk med brus og øl og syltetøys – Mekka!





Nå er jo vi nordmenn mer utskjemte enn vi ofte er oss bevisst – selv små tre-hus-og-en-utedass-steder i Norge har ofte et polutsalg som overgår vinavdelingene i butikker og kjøpesentre rundt i verden. Den store forskjellen er ofte alderen på flaskene. Der norske hyller er overfylte med ferskvare, må man altfor ofte utenfor norske grenser for å få flasker med skjegg og dyp stemme. Og dette var det altså rikelig av i KaDeWes hyller.

Solide eikehyller tunglastet med klassifiserte Medoc’er og St. Emilioner, ungdommelige hvite og eldre røde burgundere, mørke rhôner. Noe større utvalg fra Langedoc og sør-Frankrike enn vi er vant til hjemme. Forbausende smått med gode italienere. Underlig – de som var så gode venner for noen desennier siden… Godt med spanjoler, et basisutvalg fra Portugal og et nennsomt knippe pene sør-afrikanere. En haug libanesere – ikke bare Ch. Musar men en rekke andre også. Artig. Og ikke minst en liten innsjø av riesling! Pfalz, Baden, Mosel, Ruver, Saar. Hele regnbuen, fra de gommekrøllende knusktørre moderne, til de litt gammelmodige og tradisjonelle halvsøte. Og hele prislista, fra de pinlig billige 3-for-2 Liebfraumilchene, og opp til Trockenbeerenausleser og Eiswein, med priser som væpnede ran.

Så hva endte opp i handlenettet mitt? Det eneste fornuftige i Tyskland er selvsagt å kjøpe Riesling. Det er bare det at… livet mitt er stappfullt av fornuftig. (Har du jobb/ barn/ huslån/ bruktbil/ plenklipper/ SFO-hentetider så vet du hva jeg snakker om) Så er det noe mål å putte mer fornuft og klokskap inn i min store vinøse lidenskap og friminutt fra voksenverdenen?

Nope.

Derfor fant jeg noen søte små burgundere isteden. En lekker og lovende Volnay "Les Jeunes Famines" '05. En pen Monthelie 1. Cru "Les Meix Bataille" '05. Og en ung og spennende Rully 1. Cru Clos St. Jacqves '07. Så toppet jeg kurven med noen uklassifiserte smårips som skal nytes på terrassen i sommer. Og til sist - én flaske ung og fruktig Medoc til hotellrommet samme kvelden, for å slipe ned de skarpe kantene på løpsnervene som kvernet i magen. Det funket!

Bedre sent enn aldri

Jeg gleder meg over at ukens vin-tips i Aperitif denne uken har en riktig lekker rosa mousserende som sin anbefaling. Det gleder meg ekstra at det er den samme lekerbisken som denne bloggen innledet april måned med.

Aperitif er ifølge seg selv "Nordens største nettsted om mat og drikke", og er i sannhet et glimrende sted å hente gode tips om nettopp dét. Du kan abonnere på ukentlige vintips, og disse pleier være riktig spennende og innovative. Bortsett fra denne uka da..(Livet har lært meg å hovere raskt og mye, mens det ennå er sjansen - snart slår livet tilbake og gir en kilevink eller tre.) Så derfor:

Velkommen etter!

Finn fin vin i Berlin

Sulten og tørst, men smake først? Vin gjør fin i Berlin? Fakta er i hvert fall at jeg kommende helg inntar hovedstaden til De 3. Rikeste, med løpesko i sekken men vin i blikket.

Hovedgrunnen til denne sørvesterled er å pleie min andre lille interesse – løping. Men det vil neppe (forhåpentligvis ikke) ta mer enn drøye to timer, pluss omtrent like mye i rekonvalesens. Resten av tiden – fredag kveld til mandag formiddag – skal sløses bort i helhjertet gutteturete livsnyting: flanering, utepilsing og ikke minst seriøs vinshopping. Men da trenger jeg dere!

Så langt er nemlig min vinøse planlegging kun ett skritt av gårde: jeg skal innom på mammutsenteret KaDeWe. Av sine åtte fullstappede dekker-hele-kvartalet-etasjer har de satt av én hel etasje til gourmetstuff. Hvis ikke dét er viskelær mot min stereotype oppfatning av lærbuksefolket..!

Men etter KaDeWe? Her trenger jeg hjelp og støtte. Gode tips. Muntre tilrop. Hva som helst, så lenge det kommer fra noen som har gjort vinøse ting i riksbyen, og som vil dele tipsene med meg!

Lover åkke som å komme fryktelig tilbake, med like deler gnagsår, smakehistorier og nye pensjonærer til kjelleren.

Eders F

Ta en hvit måned!

Mens jeg studerte i Bergen hadde jeg en klok kamerat, han lærte meg nemlig verdien av å ta en hvit måned om våren. Fra midt i april til midt i mai – akkurat i overgangen mellom den typisk innadvendte vinteren og den hypersosiale sommeren – da skal man satse helhvitt!

Nå er det jo skummelt mange grupperinger her i verden som har lagt sin elsk på "det rene hvite". Blant de snillere i den gjengen er avholdsrørsla, med sin prediken om alkoholens styggedom og gledene ved et "hvitt" liv. Dem om det. Hva de slemmere gutta i All White-gjengen mener, brukes ikke plass på her.

Men skulle du, som jeg, velge å betrakte verden gjennom det vinøse prisme, så blir den hvite måned fort en av vårens store høydepunkter!

In the Sky with Diamonds
Denne sprudleren trekker deg opp etter håret, ut av den tunge hverdagsgjørma du står til knes i, og opp i de fredagsrosa skylagene der middagen lager seg selv, mens James Dean danser med Marilyn Monroe og Beatles nettopp har slått gjennom med LSD-hyllesten sin. Eller noe sånn… God vin i hvert fall, og en perfekt helge-startgass:

Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs: Klar lys gul, god strøm og intensitet i brusingen. Boblene er prikkende, perlende, deilig stikkende, og syren risser deg på tunga som små diamanter. Elegant duft av pære, epler og sitrus, innslag av kjeks.

På bærtur
Advarsel: det er faktisk bare knappe åtte uker til jordbærsesongen! Og hvis du ikke har tenkt å komme like bakpå som i fjor, bør du snøggast begynne å teste ut gode bærkandidater. (Ps: kutt ut fløten på bærene i år. Den ødelegger vinopplevelsen, og er bare fetende. Prøv heller ett (ikke to) dryss fersk pepper på, eller noen forsiktige skvetter balsamico. Himmel!)

Ca'rugate Soave Classico San Michele 2008/2009: Pen lyst gul, delikat og frisk duft av lime/sitron og grønne epler. Tørr og elegant i munnen, men uten syrestramheten som i Cremanten. Lang, deilig sommerlig ettersmak.

Et sant mareritt
Franskmennene i Loiredalen fikk seg en skikkelig trøkk på rødnesa for noen tiår siden, de som trodde at de var verdensmestre i å hente frem knivskarp syre, gress og stikkelsbær fra den kresne grønne Sauvignon Blanc -druen. Og så kom det noen kiwier fra langt nede ved sydpolen og viste at de faktisk kunne gjøre det bedre! Så unn deg å smake på kultvinen fra New Zealand, vinen som fortsatt får vinmakerne i Loire til å skrike og jamre seg i søvne:

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2008: Klar, lys gul. Distinkt og flott duft av gress, stikkelsbær, solbærbusk og hyllebær. Spiss i anslaget, slank og stilig, knusktørr i munnen. Fantastisk smak, som sitter lenge. Klassiker!

Tilbake til kritt-tiden
Og da mener jeg ikke barneskolen, men hardcore prehistorisk tidsalder. Det som i dag er sentrale Frankrike, var havbunn omtrent på denne tiden, og der satte det seg tykke lag med kalkholdig sedimenter. I dag er det kjent som Kimmeridge-leire, og går i et belte som starter i England, går ned gjennom Champagne, videre gjennom det nordlige Burgund der Chablis lages, og kanskje enda lengre. Resultatet er i hvert fall viner med et distinkt innslag av kalk, kritt eller mineraler. Denne stilen passer helt avsindig godt sammen med sjømat, og da spesielt skalldyr.

Martin Chablis 1. cru Fôrets 2008: Spisst og typeriktig anslag, tydelig innslag av mineraler, sammen med masser av oppfriskende freidig sitron/grapefrukt. Slank, stilig, elegant - en beleven og veltalende gjest som sitter en stund, men godt kunne blitt lengre. (dvs. litt kort i smaken til den prisen. Men Chablis er sjelden billig)

Her kommer sola - på tide med bobler!

Endelig ferdig med påske-lam-helvete, nå er det på tide å feire våren! For min del betyr det vekk med de tunge røde, og frem med bobler, syre og frisk frukt!

Jeg har i mange år hatt samme nyttårsforsett - å drikke mer Champagne. Nå kan dette fort bli en like stor utfordring for lommebok som for selvdisiplinen. Derfor har jeg tillatt meg selv å lempe litt på definisjonene, og heller "drikke mer cmapagnemetodefremstilt vin". Det funker helt fint.

(Champagnemetoden for dummies: tørr vin tilsettes sukker og gjær, slik at en ny gjærlig starter. Det dannes CO2, som tas opp i vinen. Flaskene blir langsomt og forsiktig, enten maskinelt eller manuelt, ristet og snudd til de står på hodet. Da samles den døde gjæren nede i flaskehalsen. I en kjapp helmekanisk prosess fryses flaskehalsen, gjæren fjernes, flaska etterfylles, tilsettes sukker til ønsket tørr/søthet, og Voila!)

For oss få gjenlevende som altså fortsatt synes ekte Champagne er litt stivt priset, finnes det masser av gode champagnefremstilte musserende å få tak i. Her er to gode (og snilt prisede) franske:

J & G Musso Crémant de Bourgogne Brut
Klar, lys gul med grønnskjær. Jevne fine bobler som holder seg utover. Frisk fruktig duft av sitrus og sure grønne epler, sammen med et streif av toast. Skarp syre og frisk bitterhet i anslaget. Tørr, slank, lett i munnen. Frisk ettersmak, men muligens litt kort?

Solskinnsvin for et fluktig sommersinn (for å være litt poetisk..)

Comte de Ninot Crémant de Bourgogne Rosé Brut
Klar, delikat, lys rød farge. Friske bobler som holder seg lenge. Frisk, intenst fruktig duft av røde bær, mest jordbær. Høy syre, ikke noe for tante Agate. Knusktørr, litt tanniner (fra de røde druene) som gir litt fylde. Bærfrukten holder seg godt gjennom, og ut i ettersmaken, som er frisk med et lite snev av bitterhet, og sitter fint i. Ingen stor kvalitet, men likevel deilig livsbejaende.

Perfekt å ha i glasset mens man planlegger/drømmer om sommerferien!

Spieren til noe stort!

Sør-Afrikanerne er dyktige vinmakere, og gutta fra Spier Winery viste at de kan kopiere de klassiske vindistrikter i verden. Men aller mest spennende blir de likevel når de gjør sine egne greier – gjennom nasjonaldruen Pinotage.

Spier Wines skryter av å være den mestvinnende produsenten de siste årene, på den digre Veritas-vinmessa i Cape Town. Polet skal ha fokus på Sør-Afrikanske viner til sommeren, og gutta fra Spier håper å få inn flere av sine viner der.

Tilvenning trengs
Pinotage er Sør-Afrikas egen drue. En krysning mellom Pinot Noir og Cincault, og nå etablert som landets vinøse nasjonalskatt.

- Pinotage er en drue mange i Europa ikke er vant med, og derfor ikke skjønner helt. Den krever nok å vennes til, og det håper vi å få sjansen til i Norge nå, forklarte Frans K. Smit, kjellermester ved Spier Wines i Stellenboch utenfor Cape Town, Sør-Afrika. Han var vert og lærermester ved smakingen av firmaets viner, i de flotte lokalene til Kulinarisk Akademi på Sagene.

Hvite – fett nok
Den joviale og typisk røslige Frans utstrålte en sterk faglig stolthet, og med mye grunn. Her var det langt mellom de søte, overtydelige syltetøysaktige vinene vi altfor ofte får fra den såkalte ”nye verden”. Gjennom seks hvite og åtte røde viner (Ja, munnen føles litt banka opp etterpå, selv om vi spyttet ut alt sammen ) fikk vi kjenne fingeravtrykket til en fagmann som ønsket å gjenspeile terroir - stedet vinplanten har vokst opp.

Av de seks hvite var det særlig to stk som imponerte - laget på ikke-akkurat-fredagsvin-druen chenin blanc. Her oppe i kalde Europa er det de lett bondekonservative folka i Loire, Frankrike, som gjør vidunderlige ting med denne druen, og bringer frem viner som kan variere mellom knusktørre og edelsøte. På klodens underside har åpenbart sør-afrikanerne begynt å plukke opp noen triks; i denne kveldens glass kom dråper som startet med frisk syre på tunga, for så å avdekke fetladen frukt og dufter av smør, fersken fiken. Og eik. (Må man si noe kritisk om Spiers portefølje, må det være at de er litt ivrige på eikingen.)

Her er notatene på de hvite:

Spier Private Collection Chenin Blanc 2008
Klar, gyllengul. Veldig uttalt av honning, melon, syltetøy, smøraktig. Litt eik, avdempet. Spisst anslag, medium fylde, litt oljete i munnen, smøret fortsetter. God avslutning som sitter lenge. En god vin!

Spier Private Collection Chenin Blanc 2007
Klar, mørkere gul. Noe spissere i duften, skarpere, med sitrusfrukt og blomster på duft. Ok eikebruk, integrert. Ung og oljete i munnen, medium fylde, frisk i avslutningen, som sitter godt i.

Spier Organic Sauvignon Blanc 2009
Klar, lys gul med grønnskjær. Underlig duft, frisk, fruktig, men ikke udelt positivt. Litt lukket. Spisst anslag, svært høy syre. Frisk av epler, gress. Fin avslutning, smaken sitter i lenge. Minus for duften, jeg ville latt denne hvile seg et års tid.

Spier Private Collection Chardonnay 2008
Klar, sitrongul. Ganske lukket, noe av melon, mineraler. Fyldigere og høyere syre. Snev av bitterhet i ettersmaken. Tydelige innslag av eik.

Røde – det lukter av fugl!
- Hvilken vin likte dere best? En av Pinotagene? Vår gode guide la ikke skjul på at han som sørafrikaner var stolt av sin pinotage, og svært gjerne ville høre gode tilbakemeldinger på den. Og det var virkelig spennende dråper vi fikk slått i glasset.

Av farge er pinotagen dyp mørk, tidvis ugjennomsiktig sort i glasset. Dette er et snurrig poeng, da begge foreldrene gir forholdsvis bleke og lyse viner. Men slik er det vel for de fleste foreldre, at man ser egenskaper hos barna som ingen kjenner igjen (eller vil vedkjenne seg).

Frans K. kunne fortelle oss at den var det perfekte vinvalg til grillet Springbok, vi får tro at et stykke norsk rådyr også vil passe bra. (Huskelapp: invitere meg selv på middag til gode venn Jeger Jarl)

Hvorfor viltvin? Jo, fordi duften drar i en litt sånn ubestemmelig animalsk retning, ikke akkurat rypeblod (som fans av store viner fra Nord-Rhone ynder å trekke frem), men kanskje dyrepels? Våt dyrepels? Våt rådyrpels? Noe sånn i alle fall. I tillegg flotte dufter av mørke plomme, skogbunn, kjøtt, krydder. Her ble mye ros – ble jeg betatt? Jo, jeg ble nok det. Kommer den på polet til sommeren, skal jeg stå langt fremme i køen!

Forresten – jeg spyttet ikke ut all vinen. Den siste Pinotagen ble drukket slik man skal drikke vin. Dypt. Som Frans sa: - Really, You don’t have to spit out this one!

Her er notatene på de røde vinene:

Spier Vintage Selection Pinotage 2007
Klar, ugjennomsiktig svartlilla. Duft av skogbunn, plomme, pepperkrydder. En del eik. Høy syre, ganske tydelige tanniner. Mye bær i munnen, smaken sitter lenge. Denne var ganske god!

Spier Creative Block 3 2007
Klar, dyp mørk rød. Mørke og røde bær, lakris, litt søtlig vanilje (ny eik). Glatt i munnen, moderat syre og litt overraskende snille tanniner. God ettersmak, litt kort kanskje?

Spier Creative Block 5 2007
Klar, dyp mørkrød mot sort. Litt lukket, mest eik i starten. Noe solbær, tobakk og lakris etter hvert. Ganske elegant, ekte Bordeaux-look-alike med kraftge tanniner og høy syre. Ung, derfor uttørrende og treete i avslutningen. Men denne kan bli flott med lagring!

Spier Private Collection Cabernet Sauvignon 2006
Klar, sort, helt ugjennomsiktig. Lagringspreg + mye tre. Etter hvert fin bærfrukt. God fylde, høy syre og skarpe tanniner. God frukt fortsetter i munnen, men dekkes for mye over av uttørrende tre. Denne kommer til å bli god om noen år.

Spier Private collection Shiraz 2007Klar, dyp mørk. Rhôneaktig – godt med krydder og tjære. Kraftig i munnen, høy på tanniner og syre, kanskje kveldens fyldigste. Krydder og tjære fortsetter, sammen med mørke bær. Frans var kraftig stolt da han presenterte denne, og mente at denne ikke står tilbake for Shiraz/Syrah-viner andre steder i verden, verken Australia eller Frankrike. Tror pinadø han er inne på noe. Klar pallplass, men hårfint inn på trinnet nedenfor denne:

Spier Private collection Pinotage 2007
Klar, sort-lilla. Litt lukket i starten, åpner med duft av vilt, etter hvert mer bær, men også dette særpreget som er litt vanskelig å beskrive – vått løv per chance..? Flott fylde, fin syre, saftige tanniner. Litt blekkaktig i munnen. Fin fruktighet i avslutningen, god lengde. Deilig vin – kveldens høydare!

Alle bilder: Spier Winery

Maradona - en vindrue?

The old Diego = Teroldego, italiensk blådrue. Barnslige huskeregler er fine å ha, når man pugger druesorter til vineksamen. Men er Teroldego vinverdens svar på den gamle argentinske ballhelten? Her må sjekkes ut nærmere.

Råteskadet eleganse
En hel verden husker ballkunstneren, legenden, ikonet - nr. 10 Diego Armando Maradona. Bare 168 cm. høy, men med et ego som var/er for stort for denne kloden. Ble tidlig moden, debuterte som proff ti dager før han fylte 16. Hadde sitt astronomiske gjennombrudd i VM i 1986, blant annet for tidenes soloraid i kvartfinalen mot England, og for å avgjøre samme kamp med ”Guds hånd”. Han viste et fantastisk spekter av egenskaper, hadde fart, teknikk, overblikk. Kunne overraske, og viste imponerende balanse, eleganse og smidighet.

Men desverre viste han seg også å være lett påvirkelig når han havnet i dårlig vekstmiljø, han viste seg tynnskinnet og temperamentsfull, og åpenbart mottakelig for råte. Stadig hyppigere historier om narkotika- og alkoholbruk, skulking av kamper og trening, en kropp og et ego som kjempet om å være mest oppblåst - det førte til slutten på karrieren som proffspiller. Pr. skrivende stund er Maradona trener for Argentinas landslag, som med et nødskrik kvalifiserte seg til VM i Sør-Afrika 2010.

Tykkskallet kompleksitet
På nettstedet kobrandwineandspirits.com kan vi også lese at Teroldegodruen er medium til liten av vekst, rund og blåsvart, med tykt, motstandsdyktig, støvete skinn. Den har lite tanniner, men masser av aroma, farve, syre og sukker (og dermed potensial for høy alkohol).

Men det kommer mer:
"Teroldegoavlingen kan lett vokse seg for stor, og gir da lyse, friske, balanserte fruktige viner som skal nytes unge. Men holdes druen under kontroll, skifter den personlighet, og tilbyr viner med nydelig, konsentrert duft av mørk steinfrukt med innslag av røyk og krydder, og smak preget av moreller. Ikke minst utmerker den seg med en spesielt fin syrebalanse og kompleksitet."

Så - er Teroldego vinverdenens svar på Maradona?

Vel, nei. De utmerker seg begge med imponerende balanse og kompleksitet. Men der druen er hardfør og tøff, viste Diego seg å råtne på rot. De har likhetstrekk, men eneggede tvillinger - neppe! (Muligens kunne historien vært en annen, om Maradonas "avling" ble holdt under kustus og kontroll.)

Men som huskeregel er Teroldego/The old Diego fullt brukbar, og vil forhåpentlig bli sittende også i ditt minne en stund?

Og til slutt:
Skulle du få lyst til å feire Argentinas og Maradonas triumfer i fotball-vm 2010 med noen Diego-dråper, kan jeg varmt anbefale denne: Foradori Teroldego Rotaliano 2005/2006. Nydelig dyp duft av bærfrukt og innslag av krydder. Medium fyldig i munnen, med fin balanse og eleganse. Lang god ettersmak.

FORZA ARGENTINA!

Ville viner

En middag med gode venner og ville retter ga samtidig en kjærkommen anledning til å teste noen viner mot slike stekte skog- og viddedyr. Det ble ingen overraskelser, men flere oppløftende opplevelser.

På menyen sto elg- og reinsdyrsteiker, råstekte poteter, rotgrønnsaker og rødvinsaus. Vi kjørte ikke rosenkål, og dermed var vi altså uten store vinøse utfordringer i maten. Viltkjøtt er fettfattig, så man kan ha i bakhodet å ikke knalle til med altfor tanninskarpe viner, hvis ikke dette parres med god frukt. En purung Bordeaux kunne for eksempel ha kræsjet.

Ville tallerkener
Jeg måtte hente litt av flaskefôret fra kjelleren og litt fra polet. Jeg er svært begeistret for italiensk som matviner, og særlig fra Piemontedistriktet i det nordvestre Italia leveres det viner som er skapt for ville tallerkener. De store stolthetene er Barolo og Barbaresco, én-drue-viner laget på nebbiolo. Denne druen kan være en skikkelig sinnatagg som ung, med syre og tanniner som nærmest truer med å rive ut tunga di, mens den brøler ut lukter av tjære, asfalt og eik.

Men vinoppdragelse er ikke som annen oppdragelse - sperr Baroloen inne i et mørkt rom i kjelleren gjennom hele barndom og oppvekst, og den vil komme ut som en harmonisk, balansert og nyansert voksen. Ikke helt Jesper Juul, men med Nebbiolo er det faktisk det eneste som fungerer. Eller – en nødløsning dersom du har en litt ung piemonteser du bare må invitere til bords - du gir den en kraftig og litt skjødesløs lufting, én til to timer før maten serveres. Du går selvsagt glipp av noen av nyansene og aromaene fra lengre tid i mørkt isolat. Men du får slipt ned det skarpeste på tanninene, og gjør den i det hele tatt drikkbar.

Ungt og gammelt
Jeg hadde vært i kjelleren og hentet opp en Fenocchio Barolo Villero 2004. Ganske ung til Barolo å være, men for ung? Og hvor langt unna å eventuelt være ferdig. Det ble en artig opptur: medium roserød i fargen, fin duft av røde bær, krydder og en del eik. Selvsagt skyhøy syre og ganske grove tanniner, men likevel deilig kjølig og avmålt i munnen. Mangler noe på balanse, som jeg tror ville ha kommet med tiden. Men absolutt mye bedre og mer utviklet enn jeg hadde fryktet. Og en deilig match til kjøttet.

Som motpol i samme søskenflokk hadde jeg også med opp en Barbaresco Produttori del Barbaresco 1998 (takk for julegaven mor og far!). Barbarescoene regnes som ørlite mindre elegante og flotte, en anelse mer rustikke, og ikke fullt så holdbare som sine barske storebrødre. Men med tolv års lagring var den godt moden, og jeg håpet den ville gi en fin sammenligningspalett mot Baroloen. Og den innfridde til fulle: medium til blek mursteinsrød, med bred blek kant. Praktfull duft av modne mørke kirsebær, tobakk, skog og krydder. Litt eik også, men fint avtonet og behagelig. Kjølig og fin i munnen, fremdeles stram syre og tanniner med godt bitt, men likevel en fantastisk elegant sak; flott balanse og nydelig alderdomspreg. Kveldens soleklare vinner - denne var det verdt å vente på!

Lillebror med stil
Et annet klassisk viltvindistrikt er Rhône, både nordlige og sydlige. Stor-Rhône strekker seg fra Lyon i nord nesten helt ned til Marseilles ved middelhavskysten. til Jeg hadde ingen fornuftig fristende kandidater i hus, og måtte derfor ty til butikken til Han Stat. Der plukket jeg med meg noen flasker Crozes-Hermitage. Disse er fra distriktet ved samme navn, et distrikt som er plassert like nedenfor og rundt sin berømte storebror Hermitage. Sistnevnte produserer viner laget på Syrah (og en ørliten slant av den hvite Viognierdruen), og regnes av mange som de mest kraftige og mandige vinene i Frankrike. Blant de dyreste er de definitivt. Vinene fra lillebroren Crozes-Hermitage er laget på samme druen, men fra mindre fantastiske vinmarker, med høyere avkastning, dårligere soleksponering osv. Et glass Crozes blir derfor som å se et bilde tatt fra en høy fjelltopp – magasugende utsikt, men likevel ikke helt som å stå der selv.

Men nå høres det ut som jeg misliker vinen, og det er helt galt! Det er hederlige og rike viner med masser av fransk integritet og stil, som kan utvikle rik duft og god balanse med litt lagring. Vår flaske, en Colombier Crozes Hermitage 2008, var medium dyp rød, og hadde flott duft av mørke røde bær og steinfrukt (moreller, plommer) og krydder. Adskillig snillere enn sine italienske venner, oppleves myk og fyldigere i munnen, med medium syre og ganske omgjengelige tanniner. God smak som sitter lenge. Til det fettmagre kjøttet passet den kanskje enda bedre enn italienerne.

En slenger til slutt
Etter dette gikk vi over på noen av godbitene som våre kjære gjester hadde medbragt. Først kastet vi oss over en Brolio Chianti Classico 2007. Dyp ung rødfarge. Frisk og ren duft av kirsebær, lakris og eik. Friske tanniner og godt bitt gjør at det trives godt i selskap både med maten og de foregående vinene. En klassiker i pollista, som aldri svikter oss. Særs godt kjøp etter min smak. Kunne sikkert vært lagret, men jeg synes den unge stilen er mer tiltalende i chiantier.

Etter Brolio'en var vi kommet langt nok til at seriøs smaking og vurdering begynte å bli komplisert. Som det seg hør og bør skal ende, når vill vin og gode venner (eller var det motsatt?) møtes.

Garvede viner

Har du noen snobbete vinvenner som du vil dra litt i nesa? Eller en kresen onkel som forventer vellagrede Baroloer eller St. Emilion’er på bordet. Kjøp en vin fra Madirandistriktet, og be dem blindsmake.

Her er det nemlig tannat-druen som er konge, og denne er berømt/beryktet for å gi viner med mye garvesyre, såkalte tanniner. Vinene utvikler seg flott med lagring, og kan lure og imponere både nybegynnere og garvede vinkjennere.

Ch. Montus er prestisjeslottet i området, og eieren Alain Brumont har grunnfjellstro på druen og dens evner til å lage store viner. Den troen har det ellers manglet på rundt omkring, derfor har den godeste Brumont som sitt livskall å promotere tannat. Hans egen vin Ch. Montus er nok den beste reklamen: faste og kraftige viner med duft av mørke bær og tjære/lakris. At tannat og tannin er så like ord er nok ikke tilfeldig – dette er viner med mye garvesyre og snerp. Men de er gode lagringsviner, og Ch. Montus trenger enda noen års lagring før den er drikkeklar.

Kommer de snobbete vennene dine allerede til helga, sier du? Da prøver du isteden Ch. bouscassé 2005 av samme produsent. Må bestilles i polets nettbutikk, men med litt flaks rekker du det. Denne vinen har noe lavere andel tannat/tannin, og er ikke like røff som fetteren. Men fremdeles en typeriktig vin for området.

Måtte nabo Leopold eller godeste onkel Kåre få noe å bryne seg på!

Blindsmaking for dummies

Blindsmaking bringer ikke frem det beste i folk, har forfatter Claus Hagerup sagt. Og smakingen denne kvelden levnet oss nok mer lære enn ære. Men også blinde høner kan finne gullkorn, og morsomt er det alltid - nesten.

Noen ganger i året møter jeg gode barndomsvenner til vinsmaking. Smakingene preges av lave skuldre og vekslende prestisje. Vi har prøvd både åpne og helt eller delvis blinde smakinger, og temaer som vin til forskjellig mat, forskjellige områder, druer osv. osv. Akkurat nå er vi på less-is-more; alle bringer en fritt valgt flaske, som pakkes i aluminiumsfolie og smakes blindt. Blindsmaking er vanskeligere enn å gjenkjenne et bilmerke på motorlyden, så det blir ryggbrekkende utfordringer og et presisjonsnivå som ville vært livsfarlig på skytebanen. Men stor stas likevel. Her er vinene vi smakte:

Vin 1
Klar, med medium til tynn farge. Frisk, roserød.
Duft medium kraftig. Ren og frisk, preget av bringebær og bringebærdrops. I munnen medium høy syre, medium mengde tanniner (garvestoff). Bærpreget
fortsetter i ettersmaken, som er lang og frisk.

Konklusjon: Klar bærpreget duft og elegant munnfølelse. Burgunder. Eplekjekk enighet i panelet.
Fasit: Pavelot Savigny-les-Beaune 2006, Burgund, Frankrike.

Se det ja! Fin start på smakingen, både stemning og selvtillit stiger!

Vin 2
Uklar! Bunnfall som har virvlet opp. Ugjennomsiktig, mørkrød med innslag av murstein.
Medium kraftig duft av mørke bær, blyant og eik.

I munnen medium til høy mengde tanniner, høy syre. Stram, fast og krevende, men svært elegant vin. En del tre i ettersmaken, som likevel er lang og god.

Konklusjon: De fleste tipper Bordeaux.
Fasit: Condado de Haza Reserva 2000, Ribera del Duero, Spania.

Ups, magaplask! Eller? Diskusjon rundt bordet. Noen legger frem litteratur som kan bekrefte at de beste vinene fra Ribera sammenliknes i stil med Medoc. Altså en fin bedømming, og bare hårsbredd uttafor blink. Andre er skeptiske, og også litt nedtrykte. Dette som startet så fint…

Vin 3
Klar. Meget mørk til ugjennomsiktig. Fargen dyprød (vissen rose).
Kraftig/tydelig duft av lyse røde bær, og vanilje.
I munnen markant høy syre, og stor mengde tanniner. Lang ettersmak dominert av tre.

Konklusjon: Hva i alle dager er dette da? Den høye syren tyder på italiensk, men det var da ikke noe kirsebær i duften? Rhône? Nei, mangler krydder og de mørke lakris/tjære-tonene derfra. Loire? Spätburgunder? Et forslag om ”noe portugisisk faenskap” antyder at vi virrer som blinde høner. Resignert drar vi aluminiumsfolien av flaska.

Fasit: Domaine d’Andezon Vieilles Vignes Non-Filtré 2004, Cotes du Rhône, Frankrike

En gjenganger på polet, drukket utallige ganger av de fleste av oss. Ingen skjønner noe. Begynner vi å bli slappe? Eller fulle? Nei, vi pleier da tåle mer enn tre stk. kvartfulle glass. Jaja, så får vi revurdere vår åpenbart altfor entydige mening om viner fra nedre rhôndalen.

Vin 4
(Dette var min vin, så jeg deltok naturlig nok ikke i selve gjettingen)
Klar, medium mørk, rød til mørk rød.
Duft preget av lyse røde bær (bringebær, kirsebær) og en del eik/vanilje
I munnen medium fyldig, med meget høy syre og store mengder skarpe tanniner. Uttørrende munnfølelse, som fortsetter i ettersmaken. Ikke drikkemoden, vil nok åpne seg og bli flott med noen år i kjelleren. (Huskelapp til meg selv: kjøpe to-tre stk. for lagring)

Konklusjon: de resterende smakerne vektlegger den høye syren, og innslaget av kirsebær i duften. De er skråsikre på Italia, men klarer ikke enes om distrikt. Barberatilhengeren roper høyest.

Fasit: Lequin-Colin Chassagne-Montrachet Vieilles Vignes 2007, Burgund, Frankrike.

Litt måping, flir og kremt, før forsonende kommentarer utveksles: ja, den var jo altfor ung og ubalansert da. Skulle nok vært lagret lengre ja. Mhm, og eiken dekket jo over mye av frukten. Var det en 2007 sa du? Hva slags gjæring bruker de i den delen av burgund mon tro? Og store eller små eikefat?

Imens kommer det mat på bordet, og diskusjonen forsvinner i solide munnfuller med andebryst. Som er perfekt til burgundviner. Det stoler vi blindt på!

Byttevin

Jeg er så heldig å være utstyrt med et kobbel fornuftig familie/slekt, som vet forskjellen på litt og veldig vellykkede gaver. Stort sett hver januar kan jeg derfor tasse av gårde til mitt lokale pol og veksle inn et eller flere gavekort i funklende godsaker. Du er kanskje like heldig? Eller du har fått noe som passer å bytte, til dømes magnumflaska med bulgarsk merlot fra tante Gudrun, i noe lekkert og lagringsverdig? Her er noen flasker du bør vurdere å putte i kjelleren/vinskapet/skohylla.

Rocca Guicciarda Chianti Classico Riserva 2005/2006
Dette er en nydelig sak til kr. 179,- med kjølig bærfrukt og fin bitterhet, gode tanniner og medium til høy syre. Det er litt smak og behag hvor lenge man skal lagre chiantier. Personlig synes jeg de har godt av etpar-tre år, men får de sove lengre enn det synes jeg de blir litt søndagsdorske og fruktløse, uten at det nødvendigvis dukker opp andre spennende duft eller smak som erstatning. Jeg sparer derfor langtidslagringen til distrikter som er virkelig skapt for det, og drikker denne før det er for sent. Til kaldt kalvekjøtt og tunfisksaus, slik italienerne selv liker det. Jummy!


Fenocchio Barolo Bussia Sottana
Jeg har smakt flere årganger av denne, sist ’00 og ’01, og førstnevnte er kanskje den beste norditaliener jeg noen sinne har smakt: fantastisk utviklet duft av tjære, rått kjøtt, tobakk (tenk at du stikker nesa nesten(!) helt ned i en pakke rulling. Bør prøves, om ikke annet så for å ha et referansepunkt), bjørnebær og sedertre. Men det beste er strukturen: fyller ut hele munnen, kjølig flott frukt, ganske høy syre, og barske men elegante tanniner. Sean Connery i smoking! Nå for tiden er det Fenocchio Barolo Bussia Sottana Riserva 2003 til kr. 282,50 som er tilgjengelig. Denne vil kunne tåle å ligge noen år. Jeg har allerede to stk. på bås i kjelleren, og tror jeg vil vente med slaktingen til 2012. Kanskje enda lenger.

Condado de Haza Crianza 2006
En helt praktfullt elegant vin! For kr. 201,50 får du en vin med flott duft av røde og mørke bær (bjørnebær, jordbær, bringebær), krydder og eik. Fyldig og glatt i munnen, silkemyke tanniner, og forsiktig syre. Alt dette i en balanse som du sjelden ser utenfor turnhallen. Denne er en opplevelse allerede nå, men vil utvikle seg videre. Men jeg lurer på om jeg ikke hadde latt den kose seg med noe lam allerede første året.


Domaine de Chevalier 2002/2004
Vinene fra denne praktfulle klassiske Bordeauxeiendom er ganske stivt priset, som så mye annet fra Bordeaux for tiden. Men så er også vinene vanvittig gode, som så mye annet fra Bordeaux for tiden. Virkelig en må-ha for hobbykjellere som min. Eiendommen ligger i kvalitetsområdet Pessac-Leognan, del av stor-området Graves (som betyr ’småstein’). Utpreget elegante, beskrives ofte som feminine viner. Erketypisk bordeauxe i stilen, med medium fylde, fremtredende syre, tøffe tanniner og grov eike- og solbærduft som unge. Men tålmodig lagring – og det var det som var poenget her, ikke sant – vil gi deg en stilig matvin med avslepne tanniner, og en duft du vil huske: solbær, plomme, blyant (tenk på de blyantspisserne med en oppsamlingsboks av farget plast, som vi hadde på skolen), og eik som har integrert seg i vinen og gitt et vaniljeaktig innslag. Polet har i skrivende stund disse vinene tilgjengelig i nevnte årgang 2002/2004 til kr. 376,20, og årgang 2006 til kr. 475,- tilgjengelige. Disse kan du fint la ligge ti år eller mer. Kjøp nå, og begynn å glede deg til neste gang du fyller rundt år!

Godt til Bacalao

Den stolte portugisiske fiskegryte er ingen lett sak å sette vin til, med sine tomater, paprika og sterke krydder. Men vi fant to gode matcher, og én festlig en.

På nyttårsaften fikk vi gleden av å få servert en praktfull bacalaogryte, og dermed også muligheten til å teste ut forskjellige drikkevarer til denne. Bacalaoen denne kvelden var laget av skikkelig kvalitetsfisk (ingen opptinte fiske-lik fra frysedisk, men fra en fiskehandler m. yrkesstolthet!), i tillegg til poteter, hauger av løk, oliven, tomat og paprika. Den ble servert glovarm og kraftig krydret, så svetten piplet i pannen, og jakker og vester ble kastet. Ingen tvil om at vi trengte viner som kunne kjøle brente tunger, leske tørsten, og møte både den salte fisken og de søte grønnsakene. Vi valgte å hente kandidater fra rettens hjemland Portugal.

Kjærkommen tungepause
Første vin i glasset ble også mitt førstevalg og favoritt, nemlig hvitvinen Via Latina Loureiro 2008, fra Vinho Verde. Vinho Verde’ne er friske, ganske lette viner, ofte med et lett perlende (ikke musserende) preg, i tillegg til god syre og duft av epler, blomster og sitrus. Den hadde god dempende effekt på det sterke krydderet, føltes tørsteslukkende og ga kjærkomne pauser for en opphetet tunge. Som bonus er de ofte rimelige og gode kjøp. (Utmerkede sommerviner, for dem som tror de kan huske så langt frem i tid.)


I matens ånd
En mulig innvending mot Vino Verden er at friskheten svinebinder krydder- og tomatopplevelsen, og dermed ødelegger den fine latinske stemningen som retten hensetter deg i. I så fall vil en rødvin kanskje treffe deg bedre. Vi prøvde en Vidigal Reserva 2007 fra Estremadura, og denne falt i riktig god smak. (Sant å si var det vel bare én i selskapet som ikke foretrakk denne fremfor den hvite...) Den er medium fyldig, ikke for fremtredende garvestoffer, med god frukt og litt eik. Mangler selvsagt hvitvinens evne til å dempe det sterke krydderet, men kompenserer med rimelig leskende stil og ved å være mer i samme ånd som maten. Flertallets favoritt altså.

Dram gjør lam
Til sist måtte vi teste ut fiskehandlerens eget tips: øl og juledram! Godt pilsnerøl gir god tørsteslukking og fungerer bra som støtdemper mot heteslagene. (Det er mulig at man burde velge et øl med avdempet bitterhet for ikke å krasje med krydderet.) Samtidig innebærer ikke ølet det samme potensielle stilbruddet mot maten som hvitvinen. Et sikkert valg altså. Drammen måtte selvsagt være julete og lokal, ergo Moss’ lokale stolthet Morsa Aquavit. Den er forholdsvis snilt krydret, med fint avrundet eikepreg og en cognac-aktig fylde. Deilig. Til sterkt krydret mat fungerer den egentlig ikke i det hele tatt, fordi den bidrar med enda mer halsflammer og lam tunge. Men i et livsnytersk årsskifteperspektiv er den perfekt, og det var det aller viktigste den kvelden!