Hvor er gresset grønnest, sånn egentlig?

Mye gress eller lite gress? En vanlig problemstilling for oss som bor på landet. Men nå satt jeg i en funkis mursteinsbygning på Torshov, og foran meg sto et vinglass av ukjent opphav.

Så tør jeg endelig å snakke om det: eksamen som jeg hadde i WSET Advanced i slutten av mars. Jeg tør, eller må, fordi jeg endelig har fått sensuren.

WSET står for Wine and Spirit Education Trust, og er en internasjonal vinutdannelse. Den er delt inn i nivåer som bygger på hverandre. I Norge er det Kulinarisk Akademi i Oslo som holder kursene. Begynnernivået heter finurlig nok Intermediate, og er tålig grei skuring. Neste nivå, Advanced, var det jeg nå strevde med. Etter det kommer Diploma, som polsjef Kai G. Henriksen og underdirektørene hans har tatt. Og helt på topp er selveste Master of Wine, som pt. bare én nordmann, Vinforums Arne Ronold, innehar. Men vi var altså ikke helt der ennå…

Eksamen var todelt, i en blindsmakedel og en teoridel. Vi begynte med blindsmakingen – fint med en forfriskning før teorien, tenkte jeg. For deretter å fryse til idet den trivelige kursleder og kjendiskokk Ole Martin Alfsen trakk frem en karaffel med hvitt innhold. Au. Opplegget på denne blindsmakingen er at man skal gi en forholdsvis detaljert beskrivelse av vinens utseende, duft, smak, alkoholnivå, alder/ lagringsevne, kvalitet og prisklasse. Man krysser av i et skjema, og da bør man føle seg sikker på om fx. fargen er klar gul, medium gul eller gulblek. Og om det dufter sitron eller lime. Helt på slutten av smakekrysseskjemaet får man fire alternativer til svar på hva vinen kan være, og velger ett. Til sist må man anslå hvilken prisklasse det valgte svaret ligger i.

Vi fikk velge mellom Sauvignon Blanc fra New Zealand, tørr tysk riesling, italiensk Pinot Grigio (tror jeg det var) og californisk Chardonnay. Vinen jeg hadde fått i glasset, hadde helt klart farge, med litt tenking fant jeg at den var gul. Lys gul. Men lukt, nei… Eller, for å sitere barna mine, når jeg prøver å få dem til å lukte og beskrive: ”pappa, den lukter bare vin”. Jepp, det gjorde den. Svette i pannen nå. Hva lukter egentlig vin? Druer? Neinei, her er …hm… sitrusfrukt? Jepp, det er det. Krysse av. Og noe vegetativt. Gress? Joda, gress er med. Eller er det egentlig mer stikkelsbær? Stikkelsbærbusk? Epleskrell? Herre. Best å ta en slurk.

Det hjalp, for her var tydeligere tegn: knusktørr og stram, med høy syre, det er umiskjennelig. Dermed forsvant både italiensk og amerikansk alternativ ut bakveien. Men så sto jeg foran det eksistensielle spørsmål: mye eller lite gress? Mye gressduft ville si Sauvignon Blanc, mens lite gress betyr Riesling. Tenke, gruble, assosiere… Hvordan lukter det når jeg slår plenen hjemme? Nei, ikke sånn som dette. Altså: Lite gress, mye sitrus og mineraler, tørr riesling, rimelig prisklasse. Ferdig arbeid - skjema, fingre og tær krysset.

Så var det å rydde unna glass og spyttebakker, og erstatte skarpe neser med kvessede blyanter og skjerpet teoretisk hjernehalvdel.

Første del av teorieksamen var en multiple-choice. Multiple choice fra helvete. De som mener at sånne ”velg det rette alternativ” eksamener er grei skuring, kan ta seg et stev - detaljenivået som etterspørres er klamt som en tanteklem. Du bør for eksempel føle deg trygg på om vinstokkene i Bordeauxdistriktet Entre-Deux-Mers kan høstes med maskin eller må foregå manuelt. Eller om distriktet Hérault er mest kjent for å produsere Vins doux naturels eller Vin de pays. Er det Carneros i California eller Casablanca i Chile som er mest kjent for morgentåke mon tro? Og var det nå Pedro Ximénez eller Tinta National som var den mest dyrkede druen i Montilla-Moriles? Jadda.


Andre delen av teorien er spørsmål som skal besvares med lengre tekst. Smektende prosa forventes heldigvis ikke – eksamen foregår for sikkerhets skyld på engelsk - men noe meningsbærende og argumentativt skal det være:

For eksempel hva du vil anbefale til et brudepar som har laget seg en bryllupsmeny (forrett av kongereker, biff med stekte poteter og grønne bønner til hovedrett, og blåmuggost til dessert) og vil ha anbefaling på viner. Velg viner til rettene, beskriv de viktigste kjennetegnene ved dem, forklar hvorfor disse passer, og i hvilken prisklasse de ligger.

Eller hva med å velge fem viner fra området Australia/New Zealand, og beskrive dem med område/distrikt, drue, fruktstil (farge, duft, smak) og prisklasse. Vi fikk høfligst lov til å velge både røde og hvite, og fem forskjellige druetyper. Ok, Cabernet, Shiraz.. eh.. Sauvignon Blanc. Hva mer.. eh..? Jovisst, Pinot Noir, det driver også kiwiene med. Og australsk riesling. Fra Eden Valley. ”Eplevin fra Edens hage” er fortsatt en fin huskeregel der.

Tiden går fryktelig fort når man har mye på hjertet, og plutselig står en munter snauskalle foran meg: "15 minutt igjen, trenger du å spisse blyanten?" Alfsen holder frem en liten gilliotinelignende sak, og smiler oppmuntrende. Joda, det hjelper det også. Alt hjelper, og det er forbausende hvor mye som faller på plass når man ikke har tid til å tvile, men må sprutskrive: Når skal man skudd-beskjære, og hvorfor? Hva var nå forskjellen på maritimt og kontinentalt klima, og hvilke druer brukes i Oloroso sherry og Vintage port.

"Da er tiden ute, og vi stopper å skrive!" Alfsens hyggelige men ganske klare melding føles mest av alt som en lettelse. Punktum satt, nå får det briste eller hva som helst. Men hjertet synker i magen idet vi forlater instituttet: på
resepsjonsdisken har de satt frem står tomflaske-fasiten på vinen vi fikk i blindsmakingen:

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2007, New Zealand..


Etterord: tirsdag 25. mai, etter altfor mange uker neglebiting og emosjonell ekspressheistilværelse, kan jeg ringe trivelige Celine Vannson på instituttet. Sensur: "pass with distinction" på teorien, "pass" på blindsmakingen. Jeg sto altså! Hahahaha!