Ville viner

En middag med gode venner og ville retter ga samtidig en kjærkommen anledning til å teste noen viner mot slike stekte skog- og viddedyr. Det ble ingen overraskelser, men flere oppløftende opplevelser.

På menyen sto elg- og reinsdyrsteiker, råstekte poteter, rotgrønnsaker og rødvinsaus. Vi kjørte ikke rosenkål, og dermed var vi altså uten store vinøse utfordringer i maten. Viltkjøtt er fettfattig, så man kan ha i bakhodet å ikke knalle til med altfor tanninskarpe viner, hvis ikke dette parres med god frukt. En purung Bordeaux kunne for eksempel ha kræsjet.

Ville tallerkener
Jeg måtte hente litt av flaskefôret fra kjelleren og litt fra polet. Jeg er svært begeistret for italiensk som matviner, og særlig fra Piemontedistriktet i det nordvestre Italia leveres det viner som er skapt for ville tallerkener. De store stolthetene er Barolo og Barbaresco, én-drue-viner laget på nebbiolo. Denne druen kan være en skikkelig sinnatagg som ung, med syre og tanniner som nærmest truer med å rive ut tunga di, mens den brøler ut lukter av tjære, asfalt og eik.

Men vinoppdragelse er ikke som annen oppdragelse - sperr Baroloen inne i et mørkt rom i kjelleren gjennom hele barndom og oppvekst, og den vil komme ut som en harmonisk, balansert og nyansert voksen. Ikke helt Jesper Juul, men med Nebbiolo er det faktisk det eneste som fungerer. Eller – en nødløsning dersom du har en litt ung piemonteser du bare må invitere til bords - du gir den en kraftig og litt skjødesløs lufting, én til to timer før maten serveres. Du går selvsagt glipp av noen av nyansene og aromaene fra lengre tid i mørkt isolat. Men du får slipt ned det skarpeste på tanninene, og gjør den i det hele tatt drikkbar.

Ungt og gammelt
Jeg hadde vært i kjelleren og hentet opp en Fenocchio Barolo Villero 2004. Ganske ung til Barolo å være, men for ung? Og hvor langt unna å eventuelt være ferdig. Det ble en artig opptur: medium roserød i fargen, fin duft av røde bær, krydder og en del eik. Selvsagt skyhøy syre og ganske grove tanniner, men likevel deilig kjølig og avmålt i munnen. Mangler noe på balanse, som jeg tror ville ha kommet med tiden. Men absolutt mye bedre og mer utviklet enn jeg hadde fryktet. Og en deilig match til kjøttet.

Som motpol i samme søskenflokk hadde jeg også med opp en Barbaresco Produttori del Barbaresco 1998 (takk for julegaven mor og far!). Barbarescoene regnes som ørlite mindre elegante og flotte, en anelse mer rustikke, og ikke fullt så holdbare som sine barske storebrødre. Men med tolv års lagring var den godt moden, og jeg håpet den ville gi en fin sammenligningspalett mot Baroloen. Og den innfridde til fulle: medium til blek mursteinsrød, med bred blek kant. Praktfull duft av modne mørke kirsebær, tobakk, skog og krydder. Litt eik også, men fint avtonet og behagelig. Kjølig og fin i munnen, fremdeles stram syre og tanniner med godt bitt, men likevel en fantastisk elegant sak; flott balanse og nydelig alderdomspreg. Kveldens soleklare vinner - denne var det verdt å vente på!

Lillebror med stil
Et annet klassisk viltvindistrikt er Rhône, både nordlige og sydlige. Stor-Rhône strekker seg fra Lyon i nord nesten helt ned til Marseilles ved middelhavskysten. til Jeg hadde ingen fornuftig fristende kandidater i hus, og måtte derfor ty til butikken til Han Stat. Der plukket jeg med meg noen flasker Crozes-Hermitage. Disse er fra distriktet ved samme navn, et distrikt som er plassert like nedenfor og rundt sin berømte storebror Hermitage. Sistnevnte produserer viner laget på Syrah (og en ørliten slant av den hvite Viognierdruen), og regnes av mange som de mest kraftige og mandige vinene i Frankrike. Blant de dyreste er de definitivt. Vinene fra lillebroren Crozes-Hermitage er laget på samme druen, men fra mindre fantastiske vinmarker, med høyere avkastning, dårligere soleksponering osv. Et glass Crozes blir derfor som å se et bilde tatt fra en høy fjelltopp – magasugende utsikt, men likevel ikke helt som å stå der selv.

Men nå høres det ut som jeg misliker vinen, og det er helt galt! Det er hederlige og rike viner med masser av fransk integritet og stil, som kan utvikle rik duft og god balanse med litt lagring. Vår flaske, en Colombier Crozes Hermitage 2008, var medium dyp rød, og hadde flott duft av mørke røde bær og steinfrukt (moreller, plommer) og krydder. Adskillig snillere enn sine italienske venner, oppleves myk og fyldigere i munnen, med medium syre og ganske omgjengelige tanniner. God smak som sitter lenge. Til det fettmagre kjøttet passet den kanskje enda bedre enn italienerne.

En slenger til slutt
Etter dette gikk vi over på noen av godbitene som våre kjære gjester hadde medbragt. Først kastet vi oss over en Brolio Chianti Classico 2007. Dyp ung rødfarge. Frisk og ren duft av kirsebær, lakris og eik. Friske tanniner og godt bitt gjør at det trives godt i selskap både med maten og de foregående vinene. En klassiker i pollista, som aldri svikter oss. Særs godt kjøp etter min smak. Kunne sikkert vært lagret, men jeg synes den unge stilen er mer tiltalende i chiantier.

Etter Brolio'en var vi kommet langt nok til at seriøs smaking og vurdering begynte å bli komplisert. Som det seg hør og bør skal ende, når vill vin og gode venner (eller var det motsatt?) møtes.