Hvor er gresset grønnest, sånn egentlig?

Mye gress eller lite gress? En vanlig problemstilling for oss som bor på landet. Men nå satt jeg i en funkis mursteinsbygning på Torshov, og foran meg sto et vinglass av ukjent opphav.

Så tør jeg endelig å snakke om det: eksamen som jeg hadde i WSET Advanced i slutten av mars. Jeg tør, eller må, fordi jeg endelig har fått sensuren.

WSET står for Wine and Spirit Education Trust, og er en internasjonal vinutdannelse. Den er delt inn i nivåer som bygger på hverandre. I Norge er det Kulinarisk Akademi i Oslo som holder kursene. Begynnernivået heter finurlig nok Intermediate, og er tålig grei skuring. Neste nivå, Advanced, var det jeg nå strevde med. Etter det kommer Diploma, som polsjef Kai G. Henriksen og underdirektørene hans har tatt. Og helt på topp er selveste Master of Wine, som pt. bare én nordmann, Vinforums Arne Ronold, innehar. Men vi var altså ikke helt der ennå…

Eksamen var todelt, i en blindsmakedel og en teoridel. Vi begynte med blindsmakingen – fint med en forfriskning før teorien, tenkte jeg. For deretter å fryse til idet den trivelige kursleder og kjendiskokk Ole Martin Alfsen trakk frem en karaffel med hvitt innhold. Au. Opplegget på denne blindsmakingen er at man skal gi en forholdsvis detaljert beskrivelse av vinens utseende, duft, smak, alkoholnivå, alder/ lagringsevne, kvalitet og prisklasse. Man krysser av i et skjema, og da bør man føle seg sikker på om fx. fargen er klar gul, medium gul eller gulblek. Og om det dufter sitron eller lime. Helt på slutten av smakekrysseskjemaet får man fire alternativer til svar på hva vinen kan være, og velger ett. Til sist må man anslå hvilken prisklasse det valgte svaret ligger i.

Vi fikk velge mellom Sauvignon Blanc fra New Zealand, tørr tysk riesling, italiensk Pinot Grigio (tror jeg det var) og californisk Chardonnay. Vinen jeg hadde fått i glasset, hadde helt klart farge, med litt tenking fant jeg at den var gul. Lys gul. Men lukt, nei… Eller, for å sitere barna mine, når jeg prøver å få dem til å lukte og beskrive: ”pappa, den lukter bare vin”. Jepp, det gjorde den. Svette i pannen nå. Hva lukter egentlig vin? Druer? Neinei, her er …hm… sitrusfrukt? Jepp, det er det. Krysse av. Og noe vegetativt. Gress? Joda, gress er med. Eller er det egentlig mer stikkelsbær? Stikkelsbærbusk? Epleskrell? Herre. Best å ta en slurk.

Det hjalp, for her var tydeligere tegn: knusktørr og stram, med høy syre, det er umiskjennelig. Dermed forsvant både italiensk og amerikansk alternativ ut bakveien. Men så sto jeg foran det eksistensielle spørsmål: mye eller lite gress? Mye gressduft ville si Sauvignon Blanc, mens lite gress betyr Riesling. Tenke, gruble, assosiere… Hvordan lukter det når jeg slår plenen hjemme? Nei, ikke sånn som dette. Altså: Lite gress, mye sitrus og mineraler, tørr riesling, rimelig prisklasse. Ferdig arbeid - skjema, fingre og tær krysset.

Så var det å rydde unna glass og spyttebakker, og erstatte skarpe neser med kvessede blyanter og skjerpet teoretisk hjernehalvdel.

Første del av teorieksamen var en multiple-choice. Multiple choice fra helvete. De som mener at sånne ”velg det rette alternativ” eksamener er grei skuring, kan ta seg et stev - detaljenivået som etterspørres er klamt som en tanteklem. Du bør for eksempel føle deg trygg på om vinstokkene i Bordeauxdistriktet Entre-Deux-Mers kan høstes med maskin eller må foregå manuelt. Eller om distriktet Hérault er mest kjent for å produsere Vins doux naturels eller Vin de pays. Er det Carneros i California eller Casablanca i Chile som er mest kjent for morgentåke mon tro? Og var det nå Pedro Ximénez eller Tinta National som var den mest dyrkede druen i Montilla-Moriles? Jadda.


Andre delen av teorien er spørsmål som skal besvares med lengre tekst. Smektende prosa forventes heldigvis ikke – eksamen foregår for sikkerhets skyld på engelsk - men noe meningsbærende og argumentativt skal det være:

For eksempel hva du vil anbefale til et brudepar som har laget seg en bryllupsmeny (forrett av kongereker, biff med stekte poteter og grønne bønner til hovedrett, og blåmuggost til dessert) og vil ha anbefaling på viner. Velg viner til rettene, beskriv de viktigste kjennetegnene ved dem, forklar hvorfor disse passer, og i hvilken prisklasse de ligger.

Eller hva med å velge fem viner fra området Australia/New Zealand, og beskrive dem med område/distrikt, drue, fruktstil (farge, duft, smak) og prisklasse. Vi fikk høfligst lov til å velge både røde og hvite, og fem forskjellige druetyper. Ok, Cabernet, Shiraz.. eh.. Sauvignon Blanc. Hva mer.. eh..? Jovisst, Pinot Noir, det driver også kiwiene med. Og australsk riesling. Fra Eden Valley. ”Eplevin fra Edens hage” er fortsatt en fin huskeregel der.

Tiden går fryktelig fort når man har mye på hjertet, og plutselig står en munter snauskalle foran meg: "15 minutt igjen, trenger du å spisse blyanten?" Alfsen holder frem en liten gilliotinelignende sak, og smiler oppmuntrende. Joda, det hjelper det også. Alt hjelper, og det er forbausende hvor mye som faller på plass når man ikke har tid til å tvile, men må sprutskrive: Når skal man skudd-beskjære, og hvorfor? Hva var nå forskjellen på maritimt og kontinentalt klima, og hvilke druer brukes i Oloroso sherry og Vintage port.

"Da er tiden ute, og vi stopper å skrive!" Alfsens hyggelige men ganske klare melding føles mest av alt som en lettelse. Punktum satt, nå får det briste eller hva som helst. Men hjertet synker i magen idet vi forlater instituttet: på
resepsjonsdisken har de satt frem står tomflaske-fasiten på vinen vi fikk i blindsmakingen:

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2007, New Zealand..


Etterord: tirsdag 25. mai, etter altfor mange uker neglebiting og emosjonell ekspressheistilværelse, kan jeg ringe trivelige Celine Vannson på instituttet. Sensur: "pass with distinction" på teorien, "pass" på blindsmakingen. Jeg sto altså! Hahahaha!

Fuktig løpetid i Berlin

"For being athletes, you guys sure drink a lot…" En ærlig kelner fikk stoppet våre fredagsmuntre munner, både fra mer berlinsk øl inn, og mer norsk selvskryt ut. Isteden ble det hjem i buan for skjønnhetssøvn, og opplading til lørdagens scedule: sightseeing, gaver til kone&barn, og ikke minst noe pent til vinkjelleren!

Hovedårsaken til vårt opphold i byen var at vi på søndagen skulle delta i Berlin BIG 25 – et fantasisk 25 000 meter langt gateløp med start og mål på historiske Olympia stadion, og rute gjennom hele bysentrum (langs begge sider av Tiergarten, opp Unter den Linden, gjennom Brandenburger Tor osv.) Skal du delta i bare ett internasjonalt langløp, og synes New York er litt langt hjemmefra, så vurdér dette!

I alle fall – det vi ikke rakk å tylle i oss av fluider på fredagen, burde vi definitivt ikke prøve å rekke på lørdagen, mindre enn 24 timer til startskudd. Dermed ble det tørrlagt shopping, og tenk – berlinerne liker å gå i butikker lørdag formiddag de også. Skulle du ha sett! Det var stinn brakke og 17.maiaktig folkekaos og fullt overalt der fullt kunne være. Så istedenfor å tråle og tråkke byen på kryss og tverke, brukte vi opp all tilmålt vintid ett sted – KaDeWe. Kaufhaus des Westens. Den kommersielle dronning i pre-murfallets Vest-Berlin, og tilsvarende torn i øyet på lederne for byens østre halvdel, der folk sto i kø for å kjøpe rabatterte suppeøser i hardplast.

Og apropos kø, det var det altså litt av på denne lørdag også. Men vi var blitt fortalt at hele sjette etasje i dette herlige handelshuset var satt av til ganeprising, så da var det bare å telle rulletrapper. Og idet den mekaniske trappa spyttet meg ut for 6. gang: oi! En gigantisk, labyrintisk maurtue av folk og fe, fennikel, fjærkre og feta. I sikkert tjue minutter surret jeg rundt på leting etter vinavdelingen, det sier litt om størrelsen (og litt om meg). Jeg måtte stålsette meg forbi timeterlange kjøledisker med velhengt kjøtt, duftende fuglevilt, gapende fisk, glinsende skalldyr og underlige bløtdyr. Digre glassdisker fylt opp med oster – bløte, harde, stinkende, hårete, i olje og tredd på tannpirkere – litt flere enn du klarer å forestille deg. Uendelige hyllemeter med sort balsamicoeddik, blanke oljer, mørk kraft, supper, sopper, sauser. Monumentale stabler med fersk lys loff, svart rugbrød, krydrede brytebrød, rundstykker små som egg og store som pannekaker.

Men hvor pokker gjemmer de vinene sine? Endelig. Rundt et hjørne, bak en kjøledisk med brus og øl og syltetøys – Mekka!





Nå er jo vi nordmenn mer utskjemte enn vi ofte er oss bevisst – selv små tre-hus-og-en-utedass-steder i Norge har ofte et polutsalg som overgår vinavdelingene i butikker og kjøpesentre rundt i verden. Den store forskjellen er ofte alderen på flaskene. Der norske hyller er overfylte med ferskvare, må man altfor ofte utenfor norske grenser for å få flasker med skjegg og dyp stemme. Og dette var det altså rikelig av i KaDeWes hyller.

Solide eikehyller tunglastet med klassifiserte Medoc’er og St. Emilioner, ungdommelige hvite og eldre røde burgundere, mørke rhôner. Noe større utvalg fra Langedoc og sør-Frankrike enn vi er vant til hjemme. Forbausende smått med gode italienere. Underlig – de som var så gode venner for noen desennier siden… Godt med spanjoler, et basisutvalg fra Portugal og et nennsomt knippe pene sør-afrikanere. En haug libanesere – ikke bare Ch. Musar men en rekke andre også. Artig. Og ikke minst en liten innsjø av riesling! Pfalz, Baden, Mosel, Ruver, Saar. Hele regnbuen, fra de gommekrøllende knusktørre moderne, til de litt gammelmodige og tradisjonelle halvsøte. Og hele prislista, fra de pinlig billige 3-for-2 Liebfraumilchene, og opp til Trockenbeerenausleser og Eiswein, med priser som væpnede ran.

Så hva endte opp i handlenettet mitt? Det eneste fornuftige i Tyskland er selvsagt å kjøpe Riesling. Det er bare det at… livet mitt er stappfullt av fornuftig. (Har du jobb/ barn/ huslån/ bruktbil/ plenklipper/ SFO-hentetider så vet du hva jeg snakker om) Så er det noe mål å putte mer fornuft og klokskap inn i min store vinøse lidenskap og friminutt fra voksenverdenen?

Nope.

Derfor fant jeg noen søte små burgundere isteden. En lekker og lovende Volnay "Les Jeunes Famines" '05. En pen Monthelie 1. Cru "Les Meix Bataille" '05. Og en ung og spennende Rully 1. Cru Clos St. Jacqves '07. Så toppet jeg kurven med noen uklassifiserte smårips som skal nytes på terrassen i sommer. Og til sist - én flaske ung og fruktig Medoc til hotellrommet samme kvelden, for å slipe ned de skarpe kantene på løpsnervene som kvernet i magen. Det funket!

Bedre sent enn aldri

Jeg gleder meg over at ukens vin-tips i Aperitif denne uken har en riktig lekker rosa mousserende som sin anbefaling. Det gleder meg ekstra at det er den samme lekerbisken som denne bloggen innledet april måned med.

Aperitif er ifølge seg selv "Nordens største nettsted om mat og drikke", og er i sannhet et glimrende sted å hente gode tips om nettopp dét. Du kan abonnere på ukentlige vintips, og disse pleier være riktig spennende og innovative. Bortsett fra denne uka da..(Livet har lært meg å hovere raskt og mye, mens det ennå er sjansen - snart slår livet tilbake og gir en kilevink eller tre.) Så derfor:

Velkommen etter!