Finn fin vin i Berlin

Sulten og tørst, men smake først? Vin gjør fin i Berlin? Fakta er i hvert fall at jeg kommende helg inntar hovedstaden til De 3. Rikeste, med løpesko i sekken men vin i blikket.

Hovedgrunnen til denne sørvesterled er å pleie min andre lille interesse – løping. Men det vil neppe (forhåpentligvis ikke) ta mer enn drøye to timer, pluss omtrent like mye i rekonvalesens. Resten av tiden – fredag kveld til mandag formiddag – skal sløses bort i helhjertet gutteturete livsnyting: flanering, utepilsing og ikke minst seriøs vinshopping. Men da trenger jeg dere!

Så langt er nemlig min vinøse planlegging kun ett skritt av gårde: jeg skal innom på mammutsenteret KaDeWe. Av sine åtte fullstappede dekker-hele-kvartalet-etasjer har de satt av én hel etasje til gourmetstuff. Hvis ikke dét er viskelær mot min stereotype oppfatning av lærbuksefolket..!

Men etter KaDeWe? Her trenger jeg hjelp og støtte. Gode tips. Muntre tilrop. Hva som helst, så lenge det kommer fra noen som har gjort vinøse ting i riksbyen, og som vil dele tipsene med meg!

Lover åkke som å komme fryktelig tilbake, med like deler gnagsår, smakehistorier og nye pensjonærer til kjelleren.

Eders F

Ta en hvit måned!

Mens jeg studerte i Bergen hadde jeg en klok kamerat, han lærte meg nemlig verdien av å ta en hvit måned om våren. Fra midt i april til midt i mai – akkurat i overgangen mellom den typisk innadvendte vinteren og den hypersosiale sommeren – da skal man satse helhvitt!

Nå er det jo skummelt mange grupperinger her i verden som har lagt sin elsk på "det rene hvite". Blant de snillere i den gjengen er avholdsrørsla, med sin prediken om alkoholens styggedom og gledene ved et "hvitt" liv. Dem om det. Hva de slemmere gutta i All White-gjengen mener, brukes ikke plass på her.

Men skulle du, som jeg, velge å betrakte verden gjennom det vinøse prisme, så blir den hvite måned fort en av vårens store høydepunkter!

In the Sky with Diamonds
Denne sprudleren trekker deg opp etter håret, ut av den tunge hverdagsgjørma du står til knes i, og opp i de fredagsrosa skylagene der middagen lager seg selv, mens James Dean danser med Marilyn Monroe og Beatles nettopp har slått gjennom med LSD-hyllesten sin. Eller noe sånn… God vin i hvert fall, og en perfekt helge-startgass:

Delane Crémant de Bourgogne Blanc de Noirs: Klar lys gul, god strøm og intensitet i brusingen. Boblene er prikkende, perlende, deilig stikkende, og syren risser deg på tunga som små diamanter. Elegant duft av pære, epler og sitrus, innslag av kjeks.

På bærtur
Advarsel: det er faktisk bare knappe åtte uker til jordbærsesongen! Og hvis du ikke har tenkt å komme like bakpå som i fjor, bør du snøggast begynne å teste ut gode bærkandidater. (Ps: kutt ut fløten på bærene i år. Den ødelegger vinopplevelsen, og er bare fetende. Prøv heller ett (ikke to) dryss fersk pepper på, eller noen forsiktige skvetter balsamico. Himmel!)

Ca'rugate Soave Classico San Michele 2008/2009: Pen lyst gul, delikat og frisk duft av lime/sitron og grønne epler. Tørr og elegant i munnen, men uten syrestramheten som i Cremanten. Lang, deilig sommerlig ettersmak.

Et sant mareritt
Franskmennene i Loiredalen fikk seg en skikkelig trøkk på rødnesa for noen tiår siden, de som trodde at de var verdensmestre i å hente frem knivskarp syre, gress og stikkelsbær fra den kresne grønne Sauvignon Blanc -druen. Og så kom det noen kiwier fra langt nede ved sydpolen og viste at de faktisk kunne gjøre det bedre! Så unn deg å smake på kultvinen fra New Zealand, vinen som fortsatt får vinmakerne i Loire til å skrike og jamre seg i søvne:

Cloudy Bay Sauvignon Blanc 2008: Klar, lys gul. Distinkt og flott duft av gress, stikkelsbær, solbærbusk og hyllebær. Spiss i anslaget, slank og stilig, knusktørr i munnen. Fantastisk smak, som sitter lenge. Klassiker!

Tilbake til kritt-tiden
Og da mener jeg ikke barneskolen, men hardcore prehistorisk tidsalder. Det som i dag er sentrale Frankrike, var havbunn omtrent på denne tiden, og der satte det seg tykke lag med kalkholdig sedimenter. I dag er det kjent som Kimmeridge-leire, og går i et belte som starter i England, går ned gjennom Champagne, videre gjennom det nordlige Burgund der Chablis lages, og kanskje enda lengre. Resultatet er i hvert fall viner med et distinkt innslag av kalk, kritt eller mineraler. Denne stilen passer helt avsindig godt sammen med sjømat, og da spesielt skalldyr.

Martin Chablis 1. cru Fôrets 2008: Spisst og typeriktig anslag, tydelig innslag av mineraler, sammen med masser av oppfriskende freidig sitron/grapefrukt. Slank, stilig, elegant - en beleven og veltalende gjest som sitter en stund, men godt kunne blitt lengre. (dvs. litt kort i smaken til den prisen. Men Chablis er sjelden billig)

Her kommer sola - på tide med bobler!

Endelig ferdig med påske-lam-helvete, nå er det på tide å feire våren! For min del betyr det vekk med de tunge røde, og frem med bobler, syre og frisk frukt!

Jeg har i mange år hatt samme nyttårsforsett - å drikke mer Champagne. Nå kan dette fort bli en like stor utfordring for lommebok som for selvdisiplinen. Derfor har jeg tillatt meg selv å lempe litt på definisjonene, og heller "drikke mer cmapagnemetodefremstilt vin". Det funker helt fint.

(Champagnemetoden for dummies: tørr vin tilsettes sukker og gjær, slik at en ny gjærlig starter. Det dannes CO2, som tas opp i vinen. Flaskene blir langsomt og forsiktig, enten maskinelt eller manuelt, ristet og snudd til de står på hodet. Da samles den døde gjæren nede i flaskehalsen. I en kjapp helmekanisk prosess fryses flaskehalsen, gjæren fjernes, flaska etterfylles, tilsettes sukker til ønsket tørr/søthet, og Voila!)

For oss få gjenlevende som altså fortsatt synes ekte Champagne er litt stivt priset, finnes det masser av gode champagnefremstilte musserende å få tak i. Her er to gode (og snilt prisede) franske:

J & G Musso Crémant de Bourgogne Brut
Klar, lys gul med grønnskjær. Jevne fine bobler som holder seg utover. Frisk fruktig duft av sitrus og sure grønne epler, sammen med et streif av toast. Skarp syre og frisk bitterhet i anslaget. Tørr, slank, lett i munnen. Frisk ettersmak, men muligens litt kort?

Solskinnsvin for et fluktig sommersinn (for å være litt poetisk..)

Comte de Ninot Crémant de Bourgogne Rosé Brut
Klar, delikat, lys rød farge. Friske bobler som holder seg lenge. Frisk, intenst fruktig duft av røde bær, mest jordbær. Høy syre, ikke noe for tante Agate. Knusktørr, litt tanniner (fra de røde druene) som gir litt fylde. Bærfrukten holder seg godt gjennom, og ut i ettersmaken, som er frisk med et lite snev av bitterhet, og sitter fint i. Ingen stor kvalitet, men likevel deilig livsbejaende.

Perfekt å ha i glasset mens man planlegger/drømmer om sommerferien!

Spieren til noe stort!

Sør-Afrikanerne er dyktige vinmakere, og gutta fra Spier Winery viste at de kan kopiere de klassiske vindistrikter i verden. Men aller mest spennende blir de likevel når de gjør sine egne greier – gjennom nasjonaldruen Pinotage.

Spier Wines skryter av å være den mestvinnende produsenten de siste årene, på den digre Veritas-vinmessa i Cape Town. Polet skal ha fokus på Sør-Afrikanske viner til sommeren, og gutta fra Spier håper å få inn flere av sine viner der.

Tilvenning trengs
Pinotage er Sør-Afrikas egen drue. En krysning mellom Pinot Noir og Cincault, og nå etablert som landets vinøse nasjonalskatt.

- Pinotage er en drue mange i Europa ikke er vant med, og derfor ikke skjønner helt. Den krever nok å vennes til, og det håper vi å få sjansen til i Norge nå, forklarte Frans K. Smit, kjellermester ved Spier Wines i Stellenboch utenfor Cape Town, Sør-Afrika. Han var vert og lærermester ved smakingen av firmaets viner, i de flotte lokalene til Kulinarisk Akademi på Sagene.

Hvite – fett nok
Den joviale og typisk røslige Frans utstrålte en sterk faglig stolthet, og med mye grunn. Her var det langt mellom de søte, overtydelige syltetøysaktige vinene vi altfor ofte får fra den såkalte ”nye verden”. Gjennom seks hvite og åtte røde viner (Ja, munnen føles litt banka opp etterpå, selv om vi spyttet ut alt sammen ) fikk vi kjenne fingeravtrykket til en fagmann som ønsket å gjenspeile terroir - stedet vinplanten har vokst opp.

Av de seks hvite var det særlig to stk som imponerte - laget på ikke-akkurat-fredagsvin-druen chenin blanc. Her oppe i kalde Europa er det de lett bondekonservative folka i Loire, Frankrike, som gjør vidunderlige ting med denne druen, og bringer frem viner som kan variere mellom knusktørre og edelsøte. På klodens underside har åpenbart sør-afrikanerne begynt å plukke opp noen triks; i denne kveldens glass kom dråper som startet med frisk syre på tunga, for så å avdekke fetladen frukt og dufter av smør, fersken fiken. Og eik. (Må man si noe kritisk om Spiers portefølje, må det være at de er litt ivrige på eikingen.)

Her er notatene på de hvite:

Spier Private Collection Chenin Blanc 2008
Klar, gyllengul. Veldig uttalt av honning, melon, syltetøy, smøraktig. Litt eik, avdempet. Spisst anslag, medium fylde, litt oljete i munnen, smøret fortsetter. God avslutning som sitter lenge. En god vin!

Spier Private Collection Chenin Blanc 2007
Klar, mørkere gul. Noe spissere i duften, skarpere, med sitrusfrukt og blomster på duft. Ok eikebruk, integrert. Ung og oljete i munnen, medium fylde, frisk i avslutningen, som sitter godt i.

Spier Organic Sauvignon Blanc 2009
Klar, lys gul med grønnskjær. Underlig duft, frisk, fruktig, men ikke udelt positivt. Litt lukket. Spisst anslag, svært høy syre. Frisk av epler, gress. Fin avslutning, smaken sitter i lenge. Minus for duften, jeg ville latt denne hvile seg et års tid.

Spier Private Collection Chardonnay 2008
Klar, sitrongul. Ganske lukket, noe av melon, mineraler. Fyldigere og høyere syre. Snev av bitterhet i ettersmaken. Tydelige innslag av eik.

Røde – det lukter av fugl!
- Hvilken vin likte dere best? En av Pinotagene? Vår gode guide la ikke skjul på at han som sørafrikaner var stolt av sin pinotage, og svært gjerne ville høre gode tilbakemeldinger på den. Og det var virkelig spennende dråper vi fikk slått i glasset.

Av farge er pinotagen dyp mørk, tidvis ugjennomsiktig sort i glasset. Dette er et snurrig poeng, da begge foreldrene gir forholdsvis bleke og lyse viner. Men slik er det vel for de fleste foreldre, at man ser egenskaper hos barna som ingen kjenner igjen (eller vil vedkjenne seg).

Frans K. kunne fortelle oss at den var det perfekte vinvalg til grillet Springbok, vi får tro at et stykke norsk rådyr også vil passe bra. (Huskelapp: invitere meg selv på middag til gode venn Jeger Jarl)

Hvorfor viltvin? Jo, fordi duften drar i en litt sånn ubestemmelig animalsk retning, ikke akkurat rypeblod (som fans av store viner fra Nord-Rhone ynder å trekke frem), men kanskje dyrepels? Våt dyrepels? Våt rådyrpels? Noe sånn i alle fall. I tillegg flotte dufter av mørke plomme, skogbunn, kjøtt, krydder. Her ble mye ros – ble jeg betatt? Jo, jeg ble nok det. Kommer den på polet til sommeren, skal jeg stå langt fremme i køen!

Forresten – jeg spyttet ikke ut all vinen. Den siste Pinotagen ble drukket slik man skal drikke vin. Dypt. Som Frans sa: - Really, You don’t have to spit out this one!

Her er notatene på de røde vinene:

Spier Vintage Selection Pinotage 2007
Klar, ugjennomsiktig svartlilla. Duft av skogbunn, plomme, pepperkrydder. En del eik. Høy syre, ganske tydelige tanniner. Mye bær i munnen, smaken sitter lenge. Denne var ganske god!

Spier Creative Block 3 2007
Klar, dyp mørk rød. Mørke og røde bær, lakris, litt søtlig vanilje (ny eik). Glatt i munnen, moderat syre og litt overraskende snille tanniner. God ettersmak, litt kort kanskje?

Spier Creative Block 5 2007
Klar, dyp mørkrød mot sort. Litt lukket, mest eik i starten. Noe solbær, tobakk og lakris etter hvert. Ganske elegant, ekte Bordeaux-look-alike med kraftge tanniner og høy syre. Ung, derfor uttørrende og treete i avslutningen. Men denne kan bli flott med lagring!

Spier Private Collection Cabernet Sauvignon 2006
Klar, sort, helt ugjennomsiktig. Lagringspreg + mye tre. Etter hvert fin bærfrukt. God fylde, høy syre og skarpe tanniner. God frukt fortsetter i munnen, men dekkes for mye over av uttørrende tre. Denne kommer til å bli god om noen år.

Spier Private collection Shiraz 2007Klar, dyp mørk. Rhôneaktig – godt med krydder og tjære. Kraftig i munnen, høy på tanniner og syre, kanskje kveldens fyldigste. Krydder og tjære fortsetter, sammen med mørke bær. Frans var kraftig stolt da han presenterte denne, og mente at denne ikke står tilbake for Shiraz/Syrah-viner andre steder i verden, verken Australia eller Frankrike. Tror pinadø han er inne på noe. Klar pallplass, men hårfint inn på trinnet nedenfor denne:

Spier Private collection Pinotage 2007
Klar, sort-lilla. Litt lukket i starten, åpner med duft av vilt, etter hvert mer bær, men også dette særpreget som er litt vanskelig å beskrive – vått løv per chance..? Flott fylde, fin syre, saftige tanniner. Litt blekkaktig i munnen. Fin fruktighet i avslutningen, god lengde. Deilig vin – kveldens høydare!

Alle bilder: Spier Winery

Maradona - en vindrue?

The old Diego = Teroldego, italiensk blådrue. Barnslige huskeregler er fine å ha, når man pugger druesorter til vineksamen. Men er Teroldego vinverdens svar på den gamle argentinske ballhelten? Her må sjekkes ut nærmere.

Råteskadet eleganse
En hel verden husker ballkunstneren, legenden, ikonet - nr. 10 Diego Armando Maradona. Bare 168 cm. høy, men med et ego som var/er for stort for denne kloden. Ble tidlig moden, debuterte som proff ti dager før han fylte 16. Hadde sitt astronomiske gjennombrudd i VM i 1986, blant annet for tidenes soloraid i kvartfinalen mot England, og for å avgjøre samme kamp med ”Guds hånd”. Han viste et fantastisk spekter av egenskaper, hadde fart, teknikk, overblikk. Kunne overraske, og viste imponerende balanse, eleganse og smidighet.

Men desverre viste han seg også å være lett påvirkelig når han havnet i dårlig vekstmiljø, han viste seg tynnskinnet og temperamentsfull, og åpenbart mottakelig for råte. Stadig hyppigere historier om narkotika- og alkoholbruk, skulking av kamper og trening, en kropp og et ego som kjempet om å være mest oppblåst - det førte til slutten på karrieren som proffspiller. Pr. skrivende stund er Maradona trener for Argentinas landslag, som med et nødskrik kvalifiserte seg til VM i Sør-Afrika 2010.

Tykkskallet kompleksitet
På nettstedet kobrandwineandspirits.com kan vi også lese at Teroldegodruen er medium til liten av vekst, rund og blåsvart, med tykt, motstandsdyktig, støvete skinn. Den har lite tanniner, men masser av aroma, farve, syre og sukker (og dermed potensial for høy alkohol).

Men det kommer mer:
"Teroldegoavlingen kan lett vokse seg for stor, og gir da lyse, friske, balanserte fruktige viner som skal nytes unge. Men holdes druen under kontroll, skifter den personlighet, og tilbyr viner med nydelig, konsentrert duft av mørk steinfrukt med innslag av røyk og krydder, og smak preget av moreller. Ikke minst utmerker den seg med en spesielt fin syrebalanse og kompleksitet."

Så - er Teroldego vinverdenens svar på Maradona?

Vel, nei. De utmerker seg begge med imponerende balanse og kompleksitet. Men der druen er hardfør og tøff, viste Diego seg å råtne på rot. De har likhetstrekk, men eneggede tvillinger - neppe! (Muligens kunne historien vært en annen, om Maradonas "avling" ble holdt under kustus og kontroll.)

Men som huskeregel er Teroldego/The old Diego fullt brukbar, og vil forhåpentlig bli sittende også i ditt minne en stund?

Og til slutt:
Skulle du få lyst til å feire Argentinas og Maradonas triumfer i fotball-vm 2010 med noen Diego-dråper, kan jeg varmt anbefale denne: Foradori Teroldego Rotaliano 2005/2006. Nydelig dyp duft av bærfrukt og innslag av krydder. Medium fyldig i munnen, med fin balanse og eleganse. Lang god ettersmak.

FORZA ARGENTINA!

Ville viner

En middag med gode venner og ville retter ga samtidig en kjærkommen anledning til å teste noen viner mot slike stekte skog- og viddedyr. Det ble ingen overraskelser, men flere oppløftende opplevelser.

På menyen sto elg- og reinsdyrsteiker, råstekte poteter, rotgrønnsaker og rødvinsaus. Vi kjørte ikke rosenkål, og dermed var vi altså uten store vinøse utfordringer i maten. Viltkjøtt er fettfattig, så man kan ha i bakhodet å ikke knalle til med altfor tanninskarpe viner, hvis ikke dette parres med god frukt. En purung Bordeaux kunne for eksempel ha kræsjet.

Ville tallerkener
Jeg måtte hente litt av flaskefôret fra kjelleren og litt fra polet. Jeg er svært begeistret for italiensk som matviner, og særlig fra Piemontedistriktet i det nordvestre Italia leveres det viner som er skapt for ville tallerkener. De store stolthetene er Barolo og Barbaresco, én-drue-viner laget på nebbiolo. Denne druen kan være en skikkelig sinnatagg som ung, med syre og tanniner som nærmest truer med å rive ut tunga di, mens den brøler ut lukter av tjære, asfalt og eik.

Men vinoppdragelse er ikke som annen oppdragelse - sperr Baroloen inne i et mørkt rom i kjelleren gjennom hele barndom og oppvekst, og den vil komme ut som en harmonisk, balansert og nyansert voksen. Ikke helt Jesper Juul, men med Nebbiolo er det faktisk det eneste som fungerer. Eller – en nødløsning dersom du har en litt ung piemonteser du bare må invitere til bords - du gir den en kraftig og litt skjødesløs lufting, én til to timer før maten serveres. Du går selvsagt glipp av noen av nyansene og aromaene fra lengre tid i mørkt isolat. Men du får slipt ned det skarpeste på tanninene, og gjør den i det hele tatt drikkbar.

Ungt og gammelt
Jeg hadde vært i kjelleren og hentet opp en Fenocchio Barolo Villero 2004. Ganske ung til Barolo å være, men for ung? Og hvor langt unna å eventuelt være ferdig. Det ble en artig opptur: medium roserød i fargen, fin duft av røde bær, krydder og en del eik. Selvsagt skyhøy syre og ganske grove tanniner, men likevel deilig kjølig og avmålt i munnen. Mangler noe på balanse, som jeg tror ville ha kommet med tiden. Men absolutt mye bedre og mer utviklet enn jeg hadde fryktet. Og en deilig match til kjøttet.

Som motpol i samme søskenflokk hadde jeg også med opp en Barbaresco Produttori del Barbaresco 1998 (takk for julegaven mor og far!). Barbarescoene regnes som ørlite mindre elegante og flotte, en anelse mer rustikke, og ikke fullt så holdbare som sine barske storebrødre. Men med tolv års lagring var den godt moden, og jeg håpet den ville gi en fin sammenligningspalett mot Baroloen. Og den innfridde til fulle: medium til blek mursteinsrød, med bred blek kant. Praktfull duft av modne mørke kirsebær, tobakk, skog og krydder. Litt eik også, men fint avtonet og behagelig. Kjølig og fin i munnen, fremdeles stram syre og tanniner med godt bitt, men likevel en fantastisk elegant sak; flott balanse og nydelig alderdomspreg. Kveldens soleklare vinner - denne var det verdt å vente på!

Lillebror med stil
Et annet klassisk viltvindistrikt er Rhône, både nordlige og sydlige. Stor-Rhône strekker seg fra Lyon i nord nesten helt ned til Marseilles ved middelhavskysten. til Jeg hadde ingen fornuftig fristende kandidater i hus, og måtte derfor ty til butikken til Han Stat. Der plukket jeg med meg noen flasker Crozes-Hermitage. Disse er fra distriktet ved samme navn, et distrikt som er plassert like nedenfor og rundt sin berømte storebror Hermitage. Sistnevnte produserer viner laget på Syrah (og en ørliten slant av den hvite Viognierdruen), og regnes av mange som de mest kraftige og mandige vinene i Frankrike. Blant de dyreste er de definitivt. Vinene fra lillebroren Crozes-Hermitage er laget på samme druen, men fra mindre fantastiske vinmarker, med høyere avkastning, dårligere soleksponering osv. Et glass Crozes blir derfor som å se et bilde tatt fra en høy fjelltopp – magasugende utsikt, men likevel ikke helt som å stå der selv.

Men nå høres det ut som jeg misliker vinen, og det er helt galt! Det er hederlige og rike viner med masser av fransk integritet og stil, som kan utvikle rik duft og god balanse med litt lagring. Vår flaske, en Colombier Crozes Hermitage 2008, var medium dyp rød, og hadde flott duft av mørke røde bær og steinfrukt (moreller, plommer) og krydder. Adskillig snillere enn sine italienske venner, oppleves myk og fyldigere i munnen, med medium syre og ganske omgjengelige tanniner. God smak som sitter lenge. Til det fettmagre kjøttet passet den kanskje enda bedre enn italienerne.

En slenger til slutt
Etter dette gikk vi over på noen av godbitene som våre kjære gjester hadde medbragt. Først kastet vi oss over en Brolio Chianti Classico 2007. Dyp ung rødfarge. Frisk og ren duft av kirsebær, lakris og eik. Friske tanniner og godt bitt gjør at det trives godt i selskap både med maten og de foregående vinene. En klassiker i pollista, som aldri svikter oss. Særs godt kjøp etter min smak. Kunne sikkert vært lagret, men jeg synes den unge stilen er mer tiltalende i chiantier.

Etter Brolio'en var vi kommet langt nok til at seriøs smaking og vurdering begynte å bli komplisert. Som det seg hør og bør skal ende, når vill vin og gode venner (eller var det motsatt?) møtes.

Garvede viner

Har du noen snobbete vinvenner som du vil dra litt i nesa? Eller en kresen onkel som forventer vellagrede Baroloer eller St. Emilion’er på bordet. Kjøp en vin fra Madirandistriktet, og be dem blindsmake.

Her er det nemlig tannat-druen som er konge, og denne er berømt/beryktet for å gi viner med mye garvesyre, såkalte tanniner. Vinene utvikler seg flott med lagring, og kan lure og imponere både nybegynnere og garvede vinkjennere.

Ch. Montus er prestisjeslottet i området, og eieren Alain Brumont har grunnfjellstro på druen og dens evner til å lage store viner. Den troen har det ellers manglet på rundt omkring, derfor har den godeste Brumont som sitt livskall å promotere tannat. Hans egen vin Ch. Montus er nok den beste reklamen: faste og kraftige viner med duft av mørke bær og tjære/lakris. At tannat og tannin er så like ord er nok ikke tilfeldig – dette er viner med mye garvesyre og snerp. Men de er gode lagringsviner, og Ch. Montus trenger enda noen års lagring før den er drikkeklar.

Kommer de snobbete vennene dine allerede til helga, sier du? Da prøver du isteden Ch. bouscassé 2005 av samme produsent. Må bestilles i polets nettbutikk, men med litt flaks rekker du det. Denne vinen har noe lavere andel tannat/tannin, og er ikke like røff som fetteren. Men fremdeles en typeriktig vin for området.

Måtte nabo Leopold eller godeste onkel Kåre få noe å bryne seg på!